En dykker når overflaten i klassisk bena-opp positur.
Som ny-sertifisert dykker har jeg hatt et par interessante opplevelser. En av dem er den klassiske "bena-opp" situasjonen. I en håndbok for dykkere i forsvaret som jeg kom over er dette litt morsomme fenomenet omtalt. Enkelt og greit er en bena-opp situasjon når man ukontrolert flyter opp til overflaten med bena først. Dette kan oppleves litt voldsommere enn det høres ut som.
"Hvis bena representerer den høyeste (grunneste) del av dykkeren, vil lufta vandre mot dette punkt. Dumping av luft vil imidlertid først kunne skje når drakten er luftfylt helt ned til utventilen som sitter på armen. Dykkeren vil da for lengst være på vei mot overflaten med aksellererende fart. Dette er en sjelden situasjon, men det er viktig å lære hvordan den kan unngås, og hvordan dykkeren kan komme seg ut av den."
Før vi lar forsvaret fortelle oss hvordan man skal komme seg ut av situasjonen, kan jeg fortelle hvordan jeg gjorde det. Når jeg skjønnte hvor det bar hen grep jeg tak i luftflasken til en meddykker for å holde meg fast. Jeg hang da med bena rett opp og hode ned. I det all luften i dykkerdrakten forsvant opp i bena og ble plassert høyere opp i vannet og under lavere trykk, ekspanderte luften og ga både meg og han jeg holdt fast i en strålende akselerasjon opp mot overflaten:)
"Hvordan komme seg ut av en bena-opp situasjon. Har en bena-opp situasjon oppstått takles denne best på følgende måte.
- gå inn i “fosterstilling”
- spark kraftig fra med svømmeføttene
- slå ut og ned med armene
Pust ut så lenge trykket er avtagende (obs. lungebrist). Om nødvendig blås opp oppstigningsvesten for å øke oppdriften på overkroppen. Dette vil imidlertid øke oppdriftshastigheten, og denne siste utvei bør benyttes først etter at overflaten er nådd."
Jeg var ikke i nærheten av fosterstilling og hvordan jeg skulle rukket alt dette aner jeg ikke. Det eneste jeg husker var at det spraket i ørene mine i det jeg forlot dypet litt for fort.
