I dag, som alle andre dager, skulle jeg ut av trikken. Forran meg sto en liten mann med en alt for stor frakk og en høy og fyldig pelslue, for det var litt kjølig skal vite. Allerede før jeg sto slik bak han og ventet på å hoppe ut la jeg merke til han. Han hadde et lite blekt ansikt mellom den fyldige pelskolossen og frakkekragen. Et tynnt ansikt med et velholdt, faktisk nesten feminint helskjegg. Hadde det ikke vært for at ansiktet totalt manglet troverdighet kunne han ha minnet om en pertentlig storby-lege tidlig på 1900-tallet. Kanskje han var på vei ut til de dype skoger vinterstid for å se til en døende pasient i en liten hytte langt der ute, eller noe sånt, hva vet jeg? Kanskje han til og med hadde regnet med å kjøre med hest og slede det siste stykket. Men som sagt var det noe feil med ansiktet.
Så, i det vi skulle gå ut, tok en mann utenfra et skritt opp i trappen og ville inn. Liksom-legen som i sin tur hadde tenkt seg ut, rykket plutselig helt opp i fjeset på mannen utenfra. Denne mannen var ikke bare utenfra, han var langt utenfra. Så langt utenfra at der han var fra fantes det ingen iskalde trikketurer om morningen. Eller pelsluer for den saks skyld, og det var tydelig at han ble forskrekket når liksom-legen og pelsen hans stirret han inn i øynene og nektet han adgang. "Så så så så" sa likson-legen tydelig og strengt, mens han prøvde å presse den andre mannen ut igjen. Mannen utenfra ble presset bakfra av resten av massen som ville inn. Slik sto liksom-legen og mannen utenfra og presset mot hverandre i noen sekunder. Liksom-legens øyne lynte mens mannen utenfra så ydmykt ned som for å vise at han ikke var ute etter bråk, men bare ville inn slik at han kunne rekke jobben. Når var det gått 3-4 sekunder siden liksom-legens "så så så" og de sto fortsatt presset mot hverandre i døråpningen. Liksom-legen begynte å riste, og iløpet av et halv sekund var han knall rød og skrek "faen!!!" av fulle lunger. Det runget i trikken. Det var ikke et rop, men et skrik som fikk alle de små senene i halsen hans til å synes. Det var som om noe inne i han selv gjorde veldig vondt. Så smatt han til siden og ut av trikken som en skadeskutt rødrev.
Jeg var også ute nå. Inne fra trikken høte jeg mannen utenfra, som nå var vel inne, si et lavt og beklagende "unnskyld" som om han hadde gjort noe galt. "Det var da voldsomt da!" sa jeg høyt og provosert, inne i meg, overbevist om at jeg lett kunne ha lagt den bleke liksom-legen i bakken.
Da jeg var kommet litt lenger opp i gaten snudde jeg meg og så at liksom-legen nå hadde slått følge med andre liksom-leger med frakk og høye luer. Det er tydelig at normal vennlighet og overbærenhet av enkelte sees på som alvorlig hjerneskade.
