Jeg har tidligere lovet å ta fatt i noe av mystikken rundt grevlingen. Som du sikkert skjønner er dette et prosjekt av et slikt omfang at det vil koste både tid og krefter. Men som en beskjeden hyllest til vår kjære meles meles (se tidligere grevling innlegg) starter jeg med noen ord om "grevlingveien".Det er jo ikke alle unt å bo i grevlingveien (her avfotografert av min med-grevling-elsker Aleksander). Ikke alle kan leve side om side med disse, ja la meg kalle dem fabeldyr. I følge gamle anekdoter er grevlingen slik at hvis den først setter tenna i noe, slipper den ikke før det knaser i beinet. Tenk å bo i en vei oppkalt etter dette sadistiske svinet.
Det som er interessant her er hva all tilgjengelig grevling litteratur forteller om dyrets matvaner. Det såkalte faktum er at grevlingens livrett faktisk er meitemark. Det eneste unntaket her er en kilde som hevder at i liket med rev og bjørn, spiser også grevlingen blåbær. En ting kan jeg fortelle deg og det er at det viskes og tiskes i grevling-kretser. Hvor sansynlig er det at et dyr (som tidl. nevnt) utstyrt med sylskarpe tenner og klør, med muskuløs kropp og viljen til å bite livslysten ut av deg, spiser mark og bær? Hvordan ekspertene kan ha oversett dette er for meg helt uforståelig. Men det er nemlig her poenget kommer. Skal vi liksom tro at grevlingen er et lite klønete dyr som subber rundt langs skogbunnen og suger til seg klissete mark? Å nei da. Hva med alt det som skjer i skogen om kvelden? Hva med alle som gikk inn i skogen men aldrig kom ut? Hva med alle lydene fra skogen om natten? og alle de gangene du lyste rundt deg med lommelykt og synes du så noen øyne som lyste opp...en katt? Herregud da, ikke vær naiv. Det var grevlingen min venn...grevlingen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar